”Vil du bli min nye mamma?”
7,5 millioner syriske barn er flyktninger i eller utenfor sitt hjemland. På grunn av borgerkrigen i Syria er skjebner som Elisa sin blitt den tragiske hverdagen. Carolin Gissibl er koordinator i vår tyske samarbeidsorganisasjon, Humedica, og du kan lese om hennes gripende møte med Elisa i denne artikkelen.
En liten jente står i åpningen på flyktningeteltet. Hun leker nervøst med en av hårflettene sine. Hun virker litt forvirret av alt som foregår og kommer litt forsiktig inn. Inne i teltet er det fult av mennesker. Til venstre står tre brune plastbord og bak hver av dem sitter en lege på en stol. Til høyre står to apotekere og deler ut medisiner til pasienter som er ferdig med undersøkelse.
Humedica gir gratis sykehjelp til alle beboerne i flyktningeleiren og behandler 3500 pasienter hver måned. De fleste i teamet er fra Libanon, men en tysk koordinator er også alltid på plass sammen med en tysk spesialist. En syrisk familie har lånt ut sitt enkle bosted denne dagen. Teltet er ca ti kvadratmeter stort og består av påler av tre og presenning. Utenfor i varmen er køen lang av flyktninger. Flesteparten er mødre med sine barn.
Den lille jenta ser meg, ler og kommer springende mot meg. Hun kjenner meg igjen fordi jeg spilte fotball med noen barn litt tidligere. Jeg bøyer meg ned for å prate med henne. «Hva heter du?» spør jeg på min gebrokne arabisk og ser meg om etter moren hennes som antagelig venter på henne. Hun svarer med et blygt smil, som betyr at hun ikke forstår meg. En av funksjonærene som er ansvarlig for å registrere pasientene, ser at jeg forsøker å prate med jenta. Hun setter seg på huk og oversetter.
Jeg tar hånden hennes og forteller at jeg heter Caro. Så spør jeg hva hun heter, hvor gammel hun er og om hun venter på mammaen sin. Hun heter Elisa, er fem år og mammaen hennes er død, svarer hun kort. Hun legger til med stødig stemme at hun så hvordan mamma ble drept. Et øyeblikk vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg hadde ikke forventet det svaret.
Samtidig er jeg sint for at jeg har vært så lite taktisk å spørre et barn på flukt fra krig om foreldrene hennes. Elisa fortsetter å prate. Hennes myke stemme berører meg og jeg beundrer den styrke og ærlighet hun forteller med. Menn kom stormende inn i huset deres og dro moren hennes avgårde, mens hun skrek og bønnfalt dem. De dro henne til døren og skjøt henne i hodet. Det siste Elisa så var at mennene dro mammaen hennes etter bena over asfalten.
Jeg og funksjonæren står på kne framfor henne, lamslåtte. Hva er det beste å gjøre nå? Barn er åpenbart mer fintfølende for slikt. Hun tar hånden min og legger den på hodet sitt. Da vi hadde spilt fotball tidligere, hadde jeg strøket henne over hodet. Jeg antar at dette er et signal om å gjøre det samme igjen. Hun ler og spør: «Vil du bli min nye mamma?»
På grunn av borgerkrigen i Syria, er Elisa sin historie bare en av mange. De er blitt en tragisk hverdag. For mange mennesker fortsetter elendigheten da de midlertidige leirene ikke gir beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep. Akkurat nå er det 1,2 millioner registrerte flyktninger i Libanon, et land som bare har 4,8 millioner innbyggere. Halvparten av flyktningene er barn.
Tilbake i leiligheten min ser jeg hvordan solen går ned og maler himmelen rød. Hver dag er det helt ubegripelig for meg at livet her kjennes så vanlig, når det pågår en forferdelig krig bare 15km borte. Jeg går og legger meg, full av takknemlighet og ydmykhet over de verdifulle møtene og erfaringene jeg har fått. Utenfor hører jeg smell og tenker at det sikkert bare er fyrverkeri. Og jeg håper at alle de ondskapsfulle hendelsene ikke skal innhente Elisa og alle de andre traumatiserte barna i natt- og at de ikke skal være redde, der de forsøker å sove i teltene sine.
Støtt hjelpearbeidet, send din gave til Barnemisjonen konto nr. 7878 05 72514